World gone by

Langt inne i det grønneste, er det en erkjennelse av at klimapolitikk ikke er så hot (pun intended) lenger. MDG og andre grønne håper og viser til at politiske vinder skifter. Det skjer nok ikke.

A world gone by

Dagens gåte: Hva er likheten mellom Cosa Nostra og Klimapolitikk?

Dennis Lehanes glitrende Boston-trilogi, om Joe Coughlins karriere fra småkriminell til en lederskikkelse i mafiaen, avsluttes med boken World gone by.

Av uforståelige grunner er denne ennå ikke oversatt til norsk, heldigvis kan vi da forholde oss til den engelske tittelen og ikke en forvrengt oversettelse.

Trilogien beskriver ikke bare Coughlins karriere og utgangen på den, men også det som ble en “Gullhårtid” for mafiaens vekst. Mafiaen fantes før forbudstiden, men i en helt annen og mindre skala, forbudstiden var fasttrack for organisert kriminalitet.

Forbudstiden falt også sammen med “the roaring twenties”, med sin etterspørsel etter synd. Legg til svake og dårlig organiserte politimyndigheter, dårlig betalte tjenestemenn i og utenfor politiet, mottagelige for korrupsjon som de var, så lå USA for mafiaens føtter.

Det var i denne perioden mafiaen ble den størrelsen de ble.

Et gjensyn med denne boken gjorde at tittelen ble hengende i hodet under en senere diskusjon om klimapolitikk.

I den siste boken er Coughlin blitt en respektabel forretningsmann, men forblir både gjennom venner og virke å være et bindeledd - og deltager i organisert kriminalitet. Men tiden som skapte ham, og hans verden, er forbi. Han lever og virker i “a world gone by”.

Det slo meg at internasjonal klimapolitikk på mange måter speiler Coughlins og mafiaens vekst og fall.

Nei, internasjonal klimapolitikk er ikke gangstere eller en kriminell konspirasjon, for den som vil gripe til så banale og lettvinte sammenligninger.

Men klimapolitikk deler et fellestrekk med mafiaen: Det er helt usannsynlig at den kunne ha vokst til en så dominerende styrke og maktfaktor i offentligheten i noen som helst annen tidsalder enn klimapolitikkens Gullhårperiode på 90-tallet.

89ernes gullalder

Det var de såkalte 89ernes gullalder, det var gullalderen til Internasjonal klimapolitikk. 90-tallet, denne akk så lille, men innflytelsesrike perioden, formet ikke bare vår nåværende regjerings og opposisjonens utenriksledelse, men også det mange oppfattet som et nytt mulighetsrom i internasjonal politikk.

Borte var spenningen mellom USA/vesten og Sovjetunionen og deres vasaller, med sin kalde krigs nullsumlogikk. Kina, under Deng Xiaopings reformer, syntes å bevege seg mot integrering i verdenssamfunnet. Senere viste dette seg å være et maskespill for å kamuflere Kinas virkelige ambisjoner, men datidens politikere i vesten lot seg forføre, enn så lenge.

Mange så, ikke helt uten berettigelse, dette som en mulighet til at verden kunne komme sammen og løse problemer som et kollektiv, heller enn gjennom rivalisering og trusler om gjensidig utslettelse.

Utviklingen av internasjonal klimapolitikk

Klimapanelets første rapport kom i 1988. Det er min påstand at den ville ha blitt et forglemt gjesp om det ikke var for Sovjetunionens sammenbrudd, murens fall og denne nye tøværsperioden i internasjonal politikk.

I stedet fikk vi i rask rekkefølge på plass rammeverket, UNFCCC i 1992 og den første internasjonale avtalen om utslippsreduksjoner, Kyotoavtalen i 1997.

Tanken var både enkel og virkningsfull. Klimapanelet, IPCC, skulle levere en oppsummering av gjeldende konsensus i klimaforskningen som skulle informere og påvirke nasjonal politikk til et hittil ukjent nivå av internasjonalt samarbeid, der industrialiserte land skulle påta seg den største børen ved å redusere utslipp.

I et uvanlig glimt av politisk framsynthet stemte senatet i USA enstemmig nei til at USA skulle inngå i noen avtale som ikke samtidig forpliktet Kina. Kanskje den tidens mest fremtredende politiker, President Bill Clinton, måtte skuffet innse at USA ikke kom til å bli en del av avtalen hans administrasjon - og ikke minst hans visepresident, Al Gore, hadde tatt initiativet til å få på plass.

Men klimabevegelsen hadde nå momentum på sin side. Klimapanelet fortsatt å komme med stadig dystrere rapporter som skulle motivere til å få på plass en enda bedre avtale enn den ikke helt vellykkede Kyoto-avtalen.

Med innsettelsen av Barack Obama, USAs fram til da mest progressive president, lå etter manges vurdering alt til rette for at man endelig skulle få på plass en definitiv avtale og internasjonalt samarbeide for å nå klimamål.

Det første tilbakeslaget

I World gone by har Coughlins verden ugjenkallelig endret seg. Andre verdenskrig står for døren, politiet blir stadig bedre organisert og føderale myndigheter er både mer effektive og vanskeligere å bestikke enn lokale politisjefer. Og selvfølgelig, forbudstiden er over.

Det var også tilstanden i verden da vi nærmer oss klimatoppmøtet i København i 2009, der optimismen til at man skulle nå en endelig avtale var så stor at Storbritannias daværende statsminister, Gordon Brown, noen måneder før møtet erklært at “vi har hundre dager på oss til å redde verden”

Slik gikk det som kjent ikke.

Verden var gått videre. Putin hadde for lengst erklært sine ambisjoner og sitt agg mot vesten. Kinas ambisjoner, dominans, ikke samarbeid, ble stadig vanskeligere å overse. I et dystert frempek hadde allerede Russland på denne tiden tatt i bruk gassleveranser som pressmiddel.

Klimatoppmøtet i København ble da også en fiasko. President Obama måtte se seg ydmyket av Kina, og man forlot møtet uten noen avtale og med eimen av fiasko.

Men klimapolitikk hadde fortsatt momentum på sin side. I Paris i 2015 kom man i mål med en frivillig avtale om å i praksis gjøre så godt man orket og sende rapporter om hvordan det gikk. Markedsføringen har, for å si det pent, ikke stått i stil med avtalens faktiske innhold.

Ny giv og nye tilbakeslag

Barack Obama lyktes med å ro i land denne avtalen like før utløpet av hans andre og siste periode. Den påtenkte etterfølgeren, Hillary Clinton, skulle følge den opp, men slik ble det ikke.

I stedet vant Donald Trump valget og trakk USA ut av hele avtalen. Lang oppsigelsestid og tapet til Biden i 2020 gjorde at det fikk ingen særlig praktisk betydning, og verden behandlet det også som en parentes, ubehagelig, men noe man kunne ignorere, enn så lenge.

Men verden var ubønnhørlig gått videre. Putin hadde gjort sine første fremstøt i krigen for å innta og utslette Ukraina som selvstendig stat. Kina, som grotesk nok fortsatt beholdt sin status som U-land, gikk fra å ha størst samlet utslipp til å også ha største samlede historiske utslipp. Men fortsatt slipper Kina de kravene som UNFCCC stiller til industrialiserte land.

Og det begynte å melde seg andre bekymringer. En forsiktig økning i drivstoffavgift - med klima som begrunnelse, antente det største opprørert i Frankrike siden 1968. Også i andre land begynte velgerne å vise misnøye med stadig økende kostnader til klimapolitikk. Tyskland og Storbritannia har endt med noen av OECDs høyeste strømpriser, avindustrialisering og velgere som graviterer mot ytterpunktene i politikken. Klimapolitikkens jernlov viste seg å være like hard å komme forbi i Europa som ellers i verden.

The (climate-) empire strikes back

Klimabevegelsen, NGOer, politkere 0g en del aktivistiske forskere har i hovedsak møtt motgangen langs to spor:

For det første har man gravd seg ennå dypere ned hva angår å komme opp med scenarioer og forskning som skal motivere utslippskutt. Ironisk nok, de som tidligere slo i bordet med klimapanelet og konsensus i forskningen har nå mer eller mindre forlatt klimapanelets rapporter som kilde.

Enkelte sier rett ut at Klimapanelet er for forsiktige og ikke alvorlige nok i sine rapporter.

“Extreme weather attribution”, startet med det eksplisitte formål å støtte søksmål for å kreve erstatning for “klimaskader”, så sitt lys. Den vitenskapelige boniteten er som middelalderens alkymi. Rapportene derfra skaper overskrifter, men fint lite utslippskutt.

Skremsler har vært kjernen i klimakommunikasjonen i et kvart århundre. Om ikke velgerne har latt seg overbevise så langt, er det lite som tyder på at dette vil ha noen suksess i tiden fremover.

Såkalte klimasøksmål er det andre hovedsporet. Ulike aktivister søker å oppnå gjennom rettssystemet det de ikke kan få gjennomført i demokratiske valg. Det har vært noen seire:

· mot Shell i Nederland i første rettsinstans (hvorpå Shell prompte flyttet hovedkontoret til London)

· en variant av Besteforeldrenes klimaaksjon vant frem i ECHR om at Sveits ikke gjorde nok for å forhindre klimaendringer. Lite visste nok de som i sin tid vedtok paragrafen om privatlivets fred, at den skulle bli brukt til å diktere medlemslandenes energipolitikk

Til tross for enkelte seire, vil heller ikke dette sporet føre frem.

Tanken på at den tredje statsmakt - og enda mindre internasjonal rett, skal tvinge gjennom politikk som nasjonale velgere er uinteressert i, strekker, for å si det mildt, fantasien.

I seg selv er troen på dette nok en drøm om at gullalderen fra 90-tallet skal komme tilbake, drømmen om at stater skulle innordne sine egne interesser under en “regelstyrt verdensorden”.

For det er presist den verden som nå er blitt “ a World gone by”. Uansett hvor mye våre hjemlige utenrikspolitikere drømmer om at den fortsatt finnes. Equinor gir ut sitt årlige Energy Perspectives. Der har de edruelig beskrevet utfordringen med å nå klimamålene som noe som krever «et internasjonalt samarbeid man aldri før har sett. Det er nok en forsiktig beskrivelse.

Vi er veldig langt fra det nå. Kina og India forfølger beinhardt sine nasjonale ambisjoner, klima er kun en faktor i de i den grad det kan brukes til å få vesten til å legge hindringer på seg selv. USA har forlatt Parisavtalen og i innenrikspolitikken i USA demonteres både forvaltning og virkemidler for å nå klimamål.

Noen håper nok at en mer klimavennlig president skal vinne i 2028. Men det er usannsynlig. Antagelig vil klima ha fordampet som politisk prosjekt i USA på den tiden. Langt inn i det Demokratiske partiet, har man erkjent at klima ikke er en valgvinner.

Å tenke seg at et revisjonistisk Russland skal være en aktiv “klimapartner”, samtidig som EU og et mer nølende USA sanksjonerer og forbereder seg på krig med Russland, er bare latterlig. Og resten av verden var hele tiden, som Frank Zappa, in it for the money.

EU - hvori opptatt Norge og noen øystater som mest av alt venter på utbetaling, står igjen som de eneste tilbedere av denne svunne verden.

Det er større sjanse for at ulike klimasøksmål og påberopelse av menneskerettighetskonvensjoner vil heller rive ned de siste rester av dette byggverket for godt, enn at det vil tvinge noen land til å la seg økonomisk kastrere i klimaets navn.

World gone by

Her hjemme argumenterer MDG med mer håp enn overbevisning om at politiske prioriteringer skifter med tiden. Og at klima kan gjøre comeback som politisk toppsak. Det vil neppe skje, og i hovedsak er det klimabevegelsen selv som har sørget for det.

Klimabevegelsen har holdt seg med høyst spesifikke mål, CO₂-konsentrasjon, temperatur, årstall som om det var religiøse ikoner. Alle disse vil vi passere i de nærmeste månedene og årene. Og det blir en tannkrem som blir skikkelig vrien å få på plass i tuben, når velgerne oppdager at verden på andre siden av disse grensene er til forveksling lik dagens verden.

Så nei, klimapolitikk vil neppe gjøre noe comeback som hverken nasjonal eller internasjonal prioritet.

Men det er ikke slik at vi ikke vil holde på med klimapolitikk. I EU og Norge har politikerne gått alt for langt ut på planken til at de tør å snu nå. Og si hva liksom? Vi bare tulla? En hel tilkarringsindustri har vokst opp for å svare på politikernes krigsrop om klimamål og klimafarer. De vil fortsatt gjerne ha skattepengene sine.

Klimapolitikkens dead cat bounce

Mafiaen forble en størrelse i USA. Dels ved å korrumpere hele bransjer og ikke minst, når alkohol igjen ble tillatt, så var det andre forbudte substanser som kunne utgjøre motoren i kriminelle imperier. 70-tallet kunne nok føles som nok en gullalder, der mafiaen hadde korrumpert fagforeninger og hele bransjer. Frankie Sheehan - udødeliggjort i Scoreses “The Irishman”, Jimmy Hoffas berømte forsvinning, John Gotti, alt dette tilhørte 70-tallet.

På samme måte fikk klimapolitikken en ny - om enn adskillig kortere, gullalder på starten av 2020 tallet. Klima hadde infestert finansbransjen under Blackrocks noe tvilsomme munnhell, det går an å tjene penger på å redde verden. Trumps første presidentperiode var over, vi var i peak ESG-tiden.

Og ikke minst pandemien tente et nytt håp i klimabevegelsen. Kunne pandemien bli en slags resett?

At heretter ville ikke oljeetterspørselen ta seg opp til prepandemiske høyder igjen. En slags påtvunget pauseknapp, som ville gi fornybar og andre klimaløsninger tid til å ikke bare ta igjen forspranget, men ta ledelsen. At pålagt isolering i hjem og nærmiljø skulle ha vennet folk av med å fly til fjerne himmelstrøk.

Men den gullalderen putret ut mye raskere enn den første. Etterspørsel etter olje og det den ofte brukes til, transport, tok seg raskt opp igjen til gamle høyder og passerte dem.

Og en februarnatt i 2022 satte Putins fullskalainvasjon av Ukraina det endelige punktum.

Energirealisme var tilbake på menyen igjen. For verden var atter blitt et farlig sted.

Og militær kapasitet er nedstrøms industriell kapasitet, som igjen er nedstrøms energikapasitet. Og den kapasiteten finnes hverken i sol eller vind.

Klimapolitikken ble til i en verden som ikke er lenger, a world gone by. Joe Coughlins karriere steg med mafiaens gullalder, og da den passerte toppunktet, var det heller ingen plass for Coughlin. Klimapolitikken, i kraft av treghet, politikeres behov for å opprettholde fasade, lovverk, avgifter som en alltid grådig stat er blitt glad i, kommer til å henge i lengre. Som i diktet kommer den ikke til å ende med et brak, men med en stadig avtagende klynking. Klimapolitikk er blitt en fremmed fugl i verden nå.

Den verden som fødte den finnes ikke lenger, og verden slik den er, er ikke et sted der klimapolitikken kommer til å overleve som dominerende politisk kraft. Frikoblet som den alltid var fra politiske såvel som fysiske realiteter. Den er, og vil forbli, et plagsomt minne om ønsker, drømmer og fantasier, om en verden som ikke lenger finnes. Etter hvert vil den sømløst bli en del av venstresidens palett, sammen med andre interseksjonelle klagemål.

Rituelle besvergelser, uten noen politisk kraft.