Dagens gåte: Hva er likheten mellom Cosa Nostra og Klimapolitikk?

Dennis Lehanes glitrende Boston-trilogi, om Joe Coughlins karriere fra småkriminell til en lederskikkelse i mafiaen, avsluttes med boken World gone by.

Av uforståelige grunner er denne ennå ikke oversatt til norsk, heldigvis kan vi da forholde oss til den engelske tittelen og ikke en forvrengt oversettelse.

Trilogien beskriver ikke bare Coughlins karriere og utgangen på den, men også det som ble en “Gullhårtid” for mafiaens vekst. Mafiaen fantes før forbudstiden, men i en helt annen og mindre skala, forbudstiden var fasttrack for organisert kriminalitet.

Forbudstiden falt også sammen med “the roaring twenties”, med sin etterspørsel etter synd. Legg til svake og dårlig organiserte politimyndigheter, dårlig betalte tjenestemenn i og utenfor politiet, mottagelige for korrupsjon som de var, så lå USA for mafiaens føtter.

Det var i denne perioden mafiaen ble den størrelsen de ble.

Et gjensyn med denne boken gjorde at tittelen ble hengende i hodet under en senere diskusjon om klimapolitikk.

I den siste boken er Coughlin blitt en respektabel forretningsmann, men forblir både gjennom venner og virke å være et bindeledd - og deltager i organisert kriminalitet. Men tiden som skapte ham, og hans verden, er forbi. Han lever og virker i “a world gone by”.

Det slo meg at internasjonal klimapolitikk på mange måter speiler Coughlins og mafiaens vekst og fall.

Nei, internasjonal klimapolitikk er ikke gangstere eller en kriminell konspirasjon, for den som vil gripe til så banale og lettvinte sammenligninger.

Men klimapolitikk deler et fellestrekk med mafiaen: Det er helt usannsynlig at den kunne ha vokst til en så dominerende styrke og maktfaktor i offentligheten i noen som helst annen tidsalder enn klimapolitikkens Gullhårperiode på 90-tallet.

89ernes gullalder

Det var de såkalte 89ernes gullalder, det var gullalderen til Internasjonal klimapolitikk. 90-tallet, denne akk så lille, men innflytelsesrike perioden, formet ikke bare vår nåværende regjerings og opposisjonens utenriksledelse, men også det mange oppfattet som et nytt mulighetsrom i internasjonal politikk.

Borte var spenningen mellom USA/vesten og Sovjetunionen og deres vasaller, med sin kalde krigs nullsumlogikk. Kina, under Deng Xiaopings reformer, syntes å bevege seg mot integrering i verdenssamfunnet. Senere viste dette seg å være et maskespill for å kamuflere Kinas virkelige ambisjoner, men datidens politikere i vesten lot seg forføre, enn så lenge.

Mange så, ikke helt uten berettigelse, dette som en mulighet til at verden kunne komme sammen og løse problemer som et kollektiv, heller enn gjennom rivalisering og trusler om gjensidig utslettelse.

Utviklingen av internasjonal klimapolitikk

Klimapanelets første rapport kom i 1988. Det er min påstand at den ville ha blitt et forglemt gjesp om det ikke var for Sovjetunionens sammenbrudd, murens fall og denne nye tøværsperioden i internasjonal politikk.

I stedet fikk vi i rask rekkefølge på plass rammeverket, UNFCCC i 1992 og den første internasjonale avtalen om utslippsreduksjoner, Kyotoavtalen i 1997.

Tanken var både enkel og virkningsfull. Klimapanelet, IPCC, skulle levere en oppsummering av gjeldende konsensus i klimaforskningen som skulle informere og påvirke nasjonal politikk til et hittil ukjent nivå av internasjonalt samarbeid, der industrialiserte land skulle påta seg den største børen ved å redusere utslipp.

I et uvanlig glimt av politisk framsynthet stemte senatet i USA enstemmig nei til at USA skulle inngå i noen avtale som ikke samtidig forpliktet Kina. Kanskje den tidens mest fremtredende politiker, President Bill Clinton, måtte skuffet innse at USA ikke kom til å bli en del av avtalen hans administrasjon - og ikke minst hans visepresident, Al Gore, hadde tatt initiativet til å få på plass.

Men klimabevegelsen hadde nå momentum på sin side. Klimapanelet fortsatt å komme med stadig dystrere rapporter som skulle motivere til å få på plass en enda bedre avtale enn den ikke helt vellykkede Kyoto-avtalen.

Med innsettelsen av Barack Obama, USAs fram til da mest progressive president, lå etter manges vurdering alt til rette for at man endelig skulle få på plass en definitiv avtale og internasjonalt samarbeide for å nå klimamål.

Det første tilbakeslaget

I World gone by har Coughlins verden ugjenkallelig endret seg. Andre verdenskrig står for døren, politiet blir stadig bedre organisert og føderale myndigheter er både mer effektive og vanskeligere å bestikke enn lokale politisjefer. Og selvfølgelig, forbudstiden er over.

Det var også tilstanden i verden da vi nærmer oss klimatoppmøtet i København i 2009, der optimismen til at man skulle nå en endelig avtale var så stor at Storbritannias daværende statsminister, Gordon Brown, noen måneder før møtet erklært at “vi har hundre dager på oss til å redde verden”

Slik gikk det som kjent ikke.

Verden var gått videre. Putin hadde for lengst erklært sine ambisjoner og sitt agg mot vesten. Kinas ambisjoner, dominans, ikke samarbeid, ble stadig vanskeligere å overse. I et dystert frempek hadde allerede Russland på denne tiden tatt i bruk gassleveranser som pressmiddel.

Klimatoppmøtet i København ble da også en fiasko. President Obama måtte se seg ydmyket av Kina, og man forlot møtet uten noen avtale og med eimen av fiasko.

Men klimapolitikk hadde fortsatt momentum på sin side. I Paris i 2015 kom man i mål med en frivillig avtale om å i praksis gjøre så godt man orket og sende rapporter om hvordan det gikk. Markedsføringen har, for å si det pent, ikke stått i stil med avtalens faktiske innhold.

Ny giv og nye tilbakeslag

Barack Obama lyktes med å ro i land denne avtalen like før utløpet av hans andre og siste periode. Den påtenkte etterfølgeren, Hillary Clinton, skulle følge den opp, men slik ble det ikke.

I stedet vant Donald Trump valget og trakk USA ut av hele avtalen. Lang oppsigelsestid og tapet til Biden i 2020 gjorde at det fikk ingen særlig praktisk betydning, og verden behandlet det også som en parentes, ubehagelig, men noe man kunne ignorere, enn så lenge.

Men verden var ubønnhørlig gått videre. Putin hadde gjort sine første fremstøt i krigen for å innta og utslette Ukraina som selvstendig stat. Kina, som grotesk nok fortsatt beholdt sin status som U-land, gikk fra å ha størst samlet utslipp til å også ha største samlede historiske utslipp. Men fortsatt slipper Kina de kravene som UNFCCC stiller til industrialiserte land.

Og det begynte å melde seg andre bekymringer. En forsiktig økning i drivstoffavgift - med klima som begrunnelse, antente det største opprørert i Frankrike siden 1968. Også i andre land begynte velgerne å vise misnøye med stadig økende kostnader til klimapolitikk. Tyskland og Storbritannia har endt med noen av OECDs høyeste strømpriser, avindustrialisering og velgere som graviterer mot ytterpunktene i politikken. Klimapolitikkens jernlov viste seg å være like hard å komme forbi i Europa som ellers i verden.

The (climate-) empire strikes back

Klimabevegelsen, NGOer, politkere 0g en del aktivistiske forskere har i hovedsak møtt motgangen langs to spor:

For det første har man gravd seg ennå dypere ned hva angår å komme opp med scenarioer og forskning som skal motivere utslippskutt. Ironisk nok, de som tidligere slo i bordet med klimapanelet og konsensus i forskningen har nå mer eller mindre forlatt klimapanelets rapporter som kilde.

Enkelte sier rett ut at Klimapanelet er for forsiktige og ikke alvorlige nok i sine rapporter.

“Extreme weather attribution”, startet med det eksplisitte formål å støtte søksmål for å kreve erstatning for “klimaskader”, så sitt lys. Den vitenskapelige boniteten er som middelalderens alkymi. Rapportene derfra skaper overskrifter, men fint lite utslippskutt.

Skremsler har vært kjernen i klimakommunikasjonen i et kvart århundre. Om ikke velgerne har latt seg overbevise så langt, er det lite som tyder på at dette vil ha noen suksess i tiden fremover.

Såkalte klimasøksmål er det andre hovedsporet. Ulike aktivister søker å oppnå gjennom rettssystemet det de ikke kan få gjennomført i demokratiske valg. Det har vært noen seire:

· mot Shell i Nederland i første rettsinstans (hvorpå Shell prompte flyttet hovedkontoret til London)

· en variant av Besteforeldrenes klimaaksjon vant frem i ECHR om at Sveits ikke gjorde nok for å forhindre klimaendringer. Lite visste nok de som i sin tid vedtok paragrafen om privatlivets fred, at den skulle bli brukt til å diktere medlemslandenes energipolitikk

Til tross for enkelte seire, vil heller ikke dette sporet føre frem.

Tanken på at den tredje statsmakt - og enda mindre internasjonal rett, skal tvinge gjennom politikk som nasjonale velgere er uinteressert i, strekker, for å si det mildt, fantasien.

I seg selv er troen på dette nok en drøm om at gullalderen fra 90-tallet skal komme tilbake, drømmen om at stater skulle innordne sine egne interesser under en “regelstyrt verdensorden”.

For det er presist den verden som nå er blitt “ a World gone by”. Uansett hvor mye våre hjemlige utenrikspolitikere drømmer om at den fortsatt finnes. Equinor gir ut sitt årlige Energy Perspectives. Der har de edruelig beskrevet utfordringen med å nå klimamålene som noe som krever «et internasjonalt samarbeid man aldri før har sett. Det er nok en forsiktig beskrivelse.

Vi er veldig langt fra det nå. Kina og India forfølger beinhardt sine nasjonale ambisjoner, klima er kun en faktor i de i den grad det kan brukes til å få vesten til å legge hindringer på seg selv. USA har forlatt Parisavtalen og i innenrikspolitikken i USA demonteres både forvaltning og virkemidler for å nå klimamål.

Noen håper nok at en mer klimavennlig president skal vinne i 2028. Men det er usannsynlig. Antagelig vil klima ha fordampet som politisk prosjekt i USA på den tiden. Langt inn i det Demokratiske partiet, har man erkjent at klima ikke er en valgvinner.

Å tenke seg at et revisjonistisk Russland skal være en aktiv “klimapartner”, samtidig som EU og et mer nølende USA sanksjonerer og forbereder seg på krig med Russland, er bare latterlig. Og resten av verden var hele tiden, som Frank Zappa, in it for the money.

EU - hvori opptatt Norge og noen øystater som mest av alt venter på utbetaling, står igjen som de eneste tilbedere av denne svunne verden.

Det er større sjanse for at ulike klimasøksmål og påberopelse av menneskerettighetskonvensjoner vil heller rive ned de siste rester av dette byggverket for godt, enn at det vil tvinge noen land til å la seg økonomisk kastrere i klimaets navn.

World gone by

Her hjemme argumenterer MDG med mer håp enn overbevisning om at politiske prioriteringer skifter med tiden. Og at klima kan gjøre comeback som politisk toppsak. Det vil neppe skje, og i hovedsak er det klimabevegelsen selv som har sørget for det.

Klimabevegelsen har holdt seg med høyst spesifikke mål, CO₂-konsentrasjon, temperatur, årstall som om det var religiøse ikoner. Alle disse vil vi passere i de nærmeste månedene og årene. Og det blir en tannkrem som blir skikkelig vrien å få på plass i tuben, når velgerne oppdager at verden på andre siden av disse grensene er til forveksling lik dagens verden.

Så nei, klimapolitikk vil neppe gjøre noe comeback som hverken nasjonal eller internasjonal prioritet.

Men det er ikke slik at vi ikke vil holde på med klimapolitikk. I EU og Norge har politikerne gått alt for langt ut på planken til at de tør å snu nå. Og si hva liksom? Vi bare tulla? En hel tilkarringsindustri har vokst opp for å svare på politikernes krigsrop om klimamål og klimafarer. De vil fortsatt gjerne ha skattepengene sine.

Klimapolitikkens dead cat bounce

Mafiaen forble en størrelse i USA. Dels ved å korrumpere hele bransjer og ikke minst, når alkohol igjen ble tillatt, så var det andre forbudte substanser som kunne utgjøre motoren i kriminelle imperier. 70-tallet kunne nok føles som nok en gullalder, der mafiaen hadde korrumpert fagforeninger og hele bransjer. Frankie Sheehan - udødeliggjort i Scoreses “The Irishman”, Jimmy Hoffas berømte forsvinning, John Gotti, alt dette tilhørte 70-tallet.

På samme måte fikk klimapolitikken en ny - om enn adskillig kortere, gullalder på starten av 2020 tallet. Klima hadde infestert finansbransjen under Blackrocks noe tvilsomme munnhell, det går an å tjene penger på å redde verden. Trumps første presidentperiode var over, vi var i peak ESG-tiden.

Og ikke minst pandemien tente et nytt håp i klimabevegelsen. Kunne pandemien bli en slags resett?

At heretter ville ikke oljeetterspørselen ta seg opp til prepandemiske høyder igjen. En slags påtvunget pauseknapp, som ville gi fornybar og andre klimaløsninger tid til å ikke bare ta igjen forspranget, men ta ledelsen. At pålagt isolering i hjem og nærmiljø skulle ha vennet folk av med å fly til fjerne himmelstrøk.

Men den gullalderen putret ut mye raskere enn den første. Etterspørsel etter olje og det den ofte brukes til, transport, tok seg raskt opp igjen til gamle høyder og passerte dem.

Og en februarnatt i 2022 satte Putins fullskalainvasjon av Ukraina det endelige punktum.

Energirealisme var tilbake på menyen igjen. For verden var atter blitt et farlig sted.

Og militær kapasitet er nedstrøms industriell kapasitet, som igjen er nedstrøms energikapasitet. Og den kapasiteten finnes hverken i sol eller vind.

Klimapolitikken ble til i en verden som ikke er lenger, a world gone by. Joe Coughlins karriere steg med mafiaens gullalder, og da den passerte toppunktet, var det heller ingen plass for Coughlin. Klimapolitikken, i kraft av treghet, politikeres behov for å opprettholde fasade, lovverk, avgifter som en alltid grådig stat er blitt glad i, kommer til å henge i lengre. Som i diktet kommer den ikke til å ende med et brak, men med en stadig avtagende klynking. Klimapolitikk er blitt en fremmed fugl i verden nå.

Den verden som fødte den finnes ikke lenger, og verden slik den er, er ikke et sted der klimapolitikken kommer til å overleve som dominerende politisk kraft. Frikoblet som den alltid var fra politiske såvel som fysiske realiteter. Den er, og vil forbli, et plagsomt minne om ønsker, drømmer og fantasier, om en verden som ikke lenger finnes. Etter hvert vil den sømløst bli en del av venstresidens palett, sammen med andre interseksjonelle klagemål.

Rituelle besvergelser, uten noen politisk kraft.

• Vi kan bli uavhengige av olje og øke energisikkerheten ved å satse alt på fornybar.

• Vi trenger ikke olje/gass til petrokjemiske produkter en gang, de kan lages av andre ting, typisk biomasse.

• Norsk oljevirksomhet var ikke lønnsom for staten før langt innpå 1980-tallet.

Den siste påstanden er den enkleste å tilbakevise. For vi har tall på dette. Oljeproduksjon har vært lønnsom for staten fra den første produksjonen på Gulftide - mens det massive Ekofiskfeltet ble bygget ut, i 1971. At en politiker med Haltbrekkens fartstid ikke har fått med seg et så ukontroversielt faktum, er oppsiktsvekkende.

Påstand nummer to var gjenstand for min forrige post, foruten at andre, som Øystein Heggdal, har behørig slaktet den.

Den første påstanden er en del av stor diskusjon, som jeg egentlig ikke har tenkt å gå inn på her. For dette formålet holder det å slå fast at å erstatte geopolitisk usikkerhet med å gå tilbake til våre forfedres virkelighet, å være prisgitt naturens luner, for energiproduksjon ikke høres ut som en forbedring av energisikkerhet. Ei heller å bli avhengig av et land som definitivt heller ikke vil oss vel, Kina, for materialer og utstyr til fornybar energi. Europa selv har hverken materialene eller industriell kapasitet til dette.

En lengre diskusjon vil konkludere med at det er komplett urealistisk og utenkelig å drive et moderne samfunn på fornybar. Men det får bli til en annen gang. Interesserte oppfordres til å lese for eksempel How the world really works, av Vaclac Smil eller en rekke poster og artikler av Dieter Helm.

Her vil jeg egentlig problematisere noe annet, nemlig Haltbrekken som symptom på en sykdom i samfunnsdebatten. Men først, introduksjon og forsøk på definisjon av et folkelig idiom fra engelsk.

Handwaving

Rent intuitivt skjønner de fleste av hva som menes med dette i kontekst av en diskusjon. Men jeg skal vi forsøksvis prøve en definisjon, så kanskje noe sånt som:

Et argument som glatter eller dekker over viktige detaljer, kompleksiteter og motargumenter ved å bruke vage, overfladiske påstander som ikke kan underbygges av fakta, logikk eller praktisk gjennomførbarhet.

Metaforisk er det som taleren bruker hendene til å vifte vekk motstanderens argumenter, uten å egentlig hverken forstå eller engasjere seg i substansen. Relevansen til Haltbrekken er åpenbar.

I resten av teksten bruker jeg det engelske uttrykket uten noe forsøk på å fornorske det.

Haltbrekken og råten i samfunnsdebatten

Debatten omkring klima og energi - og nå også petrokjemi, er full av handwaving.

• Det er lett å erstatte fossilt med fornybar.

• Væravhengig? Ikke noe problem, vi har jo batterier.

• Synkron produksjon? Ikke noe problem, vi har jo nettformende invertere.

Hver enkelt av disse er ikke bare litt, men nok handwaving til å drive vindturbiner. Kompleksiteten involvert i dette er nærmest ufattelig. Kraftnettet er den største og mest komplekse maskinen mennesker noensinne har bygget. Petrokjemiske produkter brukes i et omfang som er svimlende.

Likefullt fremmes påstander som de ovenfor jevnlig i debatter, kronikker og nå sist ved Haltbrekken i Politisk kvarter. Selv landets statsminister, Jonas Gahr Støre, påstod at oljevirksomhet trengte statens hjelp i starten. Det var en grov løgn, som til tross for at den ble tilbakevist av flere, fortsatt lever i et og annet debattinnlegg. Det er beklagelig at landets statsminister har bidratt til at en så feilaktig påstand nå lever i offentligheten.

Min første post handlet ikke direkte om handwaving, men om Bjørn Haugland og Jens Ulltveit-Moes fantasifulle påstander om norsk olje- og gassvirksomhet. Dette var en annen variant av mytebygging, en rekke feilaktige påstander som er ment å fremme fornybar ved en uriktig mytebygging om olje og gass.

Det er min påstand at uriktige påstander om olje og gass, samt hvor enkel en overgang til fornybar og biomasse er, fremmes jevnlig av et knippe aktivister, uten noen påtagelig motstand i offentligheten.

Ingen redaktør stopper innlegg som Haugland/Ulltveit-Moes, ingen debattleder avbryter Haltbrekken og sier at dette er spinnvilt. Bare gamle grinebitere som meg gidder å bruke tid og krefter på å tilbakevise det som rent faktuelt er vås.

Er det et problem?

Jeg mener det er det. Det er en forurensing av det offentlige ordskiftet at den ene siden i en viktig diskusjon kan fremme det som er myter og tidvis direkte løgner, uten at det blir slått ned på. Det ødelegger samfunnets evne til å ha rasjonelle debatter om viktige tema.

Men når landets suverent største mediekanal ikke har som formål å drive kritisk journalistikk om energi og klima, men “Vi stiller beslutningstakere til ansvar ved å spørre: Hvordan hjelper dette med å nå klimamålene?”, så er det lite håp om at journalister vil bidra til å korrigere debatten.

Vi har kommet veldig langt fra salig Kåre Valebrokks ideal, en journalist har ingen venner. Med det mente han ikke journalister som eremitter, men journalister som hadde mot til å også eksponere sine egne venner, eller saker de var vennlig innstilt til på forsiden. Hans egen lite heldige opptreden i bilbransjen, ble til en førsteside i Dagens Næringsliv. Mens Valebrokk var sjefredaktør.

I dag har dessverre altfor mange journalister alt for mange venner. Og særlig har de mange grønne venner som de vil skal lykkes. Dermed blir mye journalistikk på tvillingfeltet energi og klima filtrert gjennom kriteriet “Er det hjelpsomt for mine venner?”

Og det er og forblir en råte på samfunnsdebatten.

Edit: Haltbrekken øker innsatsen. Nå var ikke olje lønnsom før ut på 90-tallet. You can’t make this shit up. Men Haltbrekken kan. To intervjuer til, så er ennå ikke olje blitt lønnsom.

Så er jeg også klar over at Brandolinis lov tilsier at det er matematisk umulig å holde tritt med Haltbrekken. Men som Sisyfos, så kan vi ikke annet enn prøve.

Flere har kommentert Haltbrekkens spinnville og usanne påstand om at oljevirksomheten først ble lønnsom for staten på 1980-tallet. Tvert imot var den lønnsom for staten allerede fra 1971, det første året det var kommersiell produksjon på sokkelen.

Den uforlignelige Øystein Heggdal har i kjent knusktørr stil dissekert og spiddet den enda villere påstanden at vi ikke engang trenger olje og gass til petrokjemi.

Heggdals gjennomgang drev en stake gjennom hjertet av Haltbrekkens påstander. Men for retoriske vampyrer av Haltbrekkens kaliber, kan det være en fordel å kutte av hodet og fylle det med hvitløk.

Denne posten er altså en utdyping (uten at den egentlig trenger det) av Heggdals spidding.

Men først en lang omvei om hvordan ting blir til.

Tingenes tilstand(er)

Overalt rundt oss er det “ting”. Jeg gir ikke noen presis definisjon av ting her, men det vil utfra sammenhengen være forståelig for de fleste hva som menes med ting her. For ting er overalt der vi er, butikkene er fulle av ting, hjemmene våre, arbeidsplassene, med noen klikk på en ting, dukker det opp enda mer ting fra tjenester som Amazon, Biltema og Zalando.

Vi mennesker er karbonbaserte vesener, og det er faktisk det meste av tingene vi omgir oss med også. Uansett hvor du er når du leser dette, så er du på et sted der du har på kroppen, holder og er omgitt av ting som er laget av hydrokarboner (olje, kull, gass).

Hydrokarboner er kjeder og mer komplekse strukturer laget av karbonatomer og hydrogenatomer, fra den enkleste, metan, som kun inneholder ett karbonatom og fire hydrogenatomer til egentlig så langt og komplisert som du vil. Energien ligger i den kompakte bindingen mellom hydrogen og karbon. Hydrokarboner pakker faktisk sammen hydrogenatomer så effektivt at det i et volum med olje er mer hydrogenatomer enn i det samme volumet med rent hydrogen.

Energi er liv, og energien som både holder oss i live og brukes til å lage ting kommer altoverveiende fra hydrokarboner. Selv metaller som kobber, essensielt i det mytiske grønne skiftet, kan i dag ikke fremstilles og fraktes uten å bruke store mengder energi fra hydrokarboner.

Energistigen

Intuitivt skjønner man at når man produserer energi av hydrokarboner, så er det fornuftig å bruke det som inneholder mest energi.

Vi kan forestille oss det som en stige. Å klatre oppover i stigen krever energi, å hoppe et trinn ned frigjør energi. Det krever mye energi å gå flere trinn oppover i stigen, særlig på en gang, å klatre ned i stigen frigjør energi, jo flere trinn, jo mer energi. Du slår deg stygt om du hopper fra de øverste trinnene og helt ned til bakken. Det er forenklet, men det skal også kunne nå det vi kan kalle Haltbrekkensegmentet.

Suveren på det øverste trinnet sitter det aller enkleste hydrokarbonet, metan. Blant hydrokarbonene inneholder metan mest energi.

I den helt andre enden av stigen, faktisk på bakken under stigen, finner vi CO2. CO2 er i denne sammenhengen et termodynamisk synkehull.

Når vi brenner metan, ender vi i tillegg til energi opp med CO2 og vann. Og siden vi hopper fra det øverste trinnet, helt ned til bakken, får vi frigjort veldig mye energi.

På trinnet nedenfor metan, finner vi olje. Olje inneholder mindre energi enn metan. Til gjengjeld, er olje lett å oppbevare og frakte i flytende tilstand, i motsetning til naturgass. Når vi skal bygge ting, så inneholder olje en del større klosser, som kan brukes til å bygge enda større og mer komplekse klosser.

Selv om olje er et komplisert produkt, så kan vi veldig forenklet også tenke på det som delvis forbrent metan. Det er tatt ut noe energi fra oljen, men den sitter bare et trinn nedenfor, så det er fortsatt høyt ned, du slår deg fortsatt (frigjør mye energi) om du hopper helt ned til bakken.

Et trinn ned fra olje finner vi kull. Kull inneholder enda mindre energi enn olje og er i tillegg fullt av urenheter - inkludert radioaktive, som gjør det heller utrivelig å være i nærheten av der det brennes. Men kull har også sine praktiske fordeler. Man kan grave det ut av bakken med ikke mer enn hakke og spade, frakte det i bøtter og åpne lastebiler og oppbevare det i enkle skur.

På det aller nederste trinnet finner vi ved. Ved, som all annen plantemasse, er dannet ved fotosyntese. Forsåvidt er jo kull, olje og gass også det, men ved har en mer nylig dødsdato. I en egentlig ikke spesielt effektiv prosess, bruker naturen det den finner på bakken under stigen, CO2 og vann, til å bygge mer kompliserte molekyler.

Å klatre oppover i energistigen er hardt, og naturen kommer altså ikke lenger opp enn til det nederste trinnet. Men sammen med fantastiske mengder energi fra sol og store områder å gjøre det på, holder altså dette liv i alt levende på kloden.

Ved inneholder altså enda mindre energi enn kull. Men som de andre hydrokarbonene, så dannes det CO2 og vann når veden brennes. Den observante leser har dermed catchet hvorfor det er idioti å erstatte kull og gass med ved når man skal lage energi. Du får mindre energi per enhet ved sammenlignet med kull og mye mindre enn olje og gass. Med andre ord, får å fremstille den samme mengden energi, frigjør du mer CO2 med ved enn med kull, olje og gass.

Faktisk er det en sammenheng mellom hvor sofistikert et samfunn er, og hvor energirike hydrokarboner det får energien sin fra. Fra å starte lavt nede, med plantemasse, også kjent som ved, og opp til å bruke metan, eller naturgass som det kalles.

Jo mer sofistikert et samfunn blir, jo mer kan det ta seg råd til et rent miljø rundt seg. Gass inneholder mest energi av alt og er også det mest rentbrennende. Det er så rent at med et minimum av ventilasjon, er det ingen problemer å brenne det inne på kjøkkenet. Langt færre ville trives med å fyre opp kullgrillen eller bålpannen inne på kjøkkenet.

Likefullt er det virkeligheten for de fattigste på kloden. Disse ville fått det langt bedre ved å lage maten sin på gass. Men Haltbrekken - og viktigere, en lang rekke mektige institusjoner, mener gass er skitten energi, og vil derfor at heller at de fattige fortsetter å brenne ved og til dels kull på kjøkkenet. Selv om hverken Haltbrekken eller Verdensbanken ville gjort det i kantina. Go figure.

Materialstigen

Å lage energi er lett å forestille seg, og de fleste forstår stigemodellen. Litt mer ukjent og utilgjengelig er at vi kan bruke samme modell når det gjelder å fremstille ting - som før nevnt, så består veldig mye av det vi har rundt oss av hydrokarboner. Og det å lage ting av hydrokarboner, er i praksis å flytte seg ned og tidvis opp i stigen når vi omdanner stoffer.

Som lego er hydrokarboner ekstremt fleksible og man kan starte med de enkleste og bygge mer kompliserte - eller omvendt. Plast er et eksempel på noe som er bygget ved å starte med enkle hydrokarboner og binde dem sammen til lengre og mer kompliserte.

Denne modellen viser oss da elegant to poeng når det gjelder å lage ting:

• Det er fornuftig å lage ting ved å flytte seg nedover i stigen, da bruker man energien som er lagret i det man startet med, til å fremstille nye ting

• Det krever energi, til dels mye energi, å lage ting ved å bevege seg oppover i stigen. Skal det være hensiktsmessig, må det være for å lage ting som har stor verdi for oss

Og da skjønner de fleste også hvor ting egentlig kommer fra, de kommer egentlig fra olje- og gassindustrien, og fra høyt oppe i stigen. Plast kommer som kjent i en mengde varianter, den mest vanlige, kalles polyetylen.

Polyetylen lages ved at etan (to karbonatomer, sammenlignet med metans ene) omdannes til etylen. Etylen hektes sammen til lange kjeder, polyetylen (poly- = flere). Prosessen kalles polymerisering og er sentral for all plastproduksjon og andre petrokjemiske produkter.

På stigen vår sitter etan på samme trinn som metan, men litt lavere. Polyetylen har samme energiinnhold som olje, vi har altså beveget oss nedover på stigen når vi går fra etan til polyetylen.

Kan vi lage polyetylen av planter? Absolutt! I en teoretisk forstand har Haltbrekken rett i det. Men det stopper med teorien. For å gjøre det, må vi nemlig klatre oppover stigen i lange klyv.

Vi kan lage polyetylen av planter, for eksempel mais. Hvorfor mais? Fordi det er en av de plantene som oftest dyttes oppover energistigen. Delstaten Iowa i USA dyrker store mengder mais som brukes til å lage etanol av.

Hvorfor det?

Fordi i USA som i Norge har man bestemt at bensin og diesel skal inneholde motorfiendtlig etanol i en eller annen konsentrasjon. For innbyggerne i Iowa betyr det at de får godt betalt for å dyrke mais som skal bli til drivstoff.

Etter at man har brukt energi på å konvertere det til etanol.

For byfolk så produseres altså mais på gårder av sollys, CO₂ og vann. Naturen dytter dette opp til det nederste trinnet på energistigen. Med andre ord, mais inneholder om lag like mye energi som ved.

Etanol på sin side inneholder like mye energi som kull. Vi har altså brukt energi på å dytte det et hakk til opp stigen når vi lager etanol av mais.

Fra før vet vi at polyetylen inneholder om lag like mye energi som olje. For å lage polyetylen (PE) av etanol fra mais, må vi altså dytte det enda et langt klyv opp stigen. Det er mulig teknisk, men gjøres i praksis ikke. Energikostnader og prosesskostnader gjør det i praksis umulig å gjøre det kommersielt og i skala.

Haltbrekkens villfarelse

Man kan lage ulike anslag for hvor mye ekstra energi man ville bruke på å lage PE av mais. Skal vi lage all verdens PE av mais (eller andre planter), trenger vi et sted mellom Polens totale forbruk av energi og Tyrkias. Som det sies i Stavanger, det e møje. Bare for å produsere PE som er cirka 30% av plastproduksjonen og rundt 15% av total petrokjemiproduksjon.

Haltbrekken med flere vil helt sikkert at det skal produseres med sol og vind. Da må han rydde plass til rundt 7000 moderne vindturbiner, eller rundt 20% av all vindkraft som er installert i dag. Bare for PE. Annen plast og annen petrokjemi kommer i tillegg.

En forsiktig beskrivelse av Haltbrekkens forslag er at det er urealistisk arealmessig, truer produksjon i jordbruket, vil gjøre mat dyrere, er en energi- og materialmessig utopi og vil gjøre kloden fattigere og rive ned moderne samfunn.

Tl;dr, Haltbrekken og flere med han skjønner rett og slett ikke hvordan ting blir til.

Mer om Haltbrekken og debatten i del 2.

Å kalle disse to herrene for tilkarrere er sannsynligvis i snilleste laget.

Som vanlig når grønne omtaler olje- og gassvirksomhet, er presisjonsnivået noe mangelfullt. For ikke å si, direkte fantasifullt. Så, noen av fantasiene de kommer med i innlegget med kommentar fra virkeligheten:

…men Barentshavet er langt fra det Nordsjøen var på 1980-tallet. Der lå store funn tett, og infrastrukturen var allerede på plass

Ja, det ble gjort – naturlig nok, flere store funn i starten. Men det er feil at infrastrukturen allerede var på plass. Tvert imot, man startet å bygge den på 80-tallet. Det som var av infrastruktur var stort sett knyttet til og spesifikk for Ekofiskfeltet, som ble bygget ut fra 1970 og utover. Fra starten av 1980-tallet var det svært lite infrastruktur å koble funn til. Faktisk ble Gullfaks funnet og bygget ut før man hadde infrastruktur for gasseksport.

Det gjør dem dyrere, mer risikable og mer avhengige av at markedet holder seg stabilt lenge

Kanskje, kanskje ikke. Dette tas uansett hensyn til i investeringbeslutningen. Felt i nord er selvfølgelig ikke mer avhengig av et stabilt marked (en rar ting å påstå i et så svingende og syklisk marked) enn andre. Tilbakebetalingstiden på mye felt er særdeles kort. Sokkeldirektoratet har funnet at leting i alle områder, også Barentshavet, har vært særdeles lønnsom.

Og selvfølgelig, jo mer det letes og bygges ut, jo mer infrastruktur vil komme på plass og lette terskelen for påfølgende utbygginger. Haugland & Ulltveit-Moe, heretter HUM, skriver som om absolutt alle fremtidige utbygginger vil skje uten infrastruktur. Det er både logisk og faktuelt feil.

Økt oljeproduksjon fra Barentshavet vil være for liten til å påvirke verdensmarkedsprisen i noen meningsfull retning. For gass er koblingen til Europa sterkere, men også her er volumene fra nye felt for små og for sent i markedet til å gi tydelige utslag på pris.

Dette er bare rart. Et kobbel med norske økonomer har ment at å redusere norsk produksjon er effektiv klimapolitikk. Det er høyst tvilsomt, men jeg har tilgode å se at HUM har tatt til orde mot disse forslagene. Tvert i mot.

Ja, antagelig vil ikke denne produksjonen påvirke markedet stort. Men det er vel neppe poenget? Poenget er at det trekker i hvert fall ikke prisen oppover og vil være forsyning fra en stabil og vennligsinnet leverandør. Og hvorfor skal ikke vi tjene penger på å levere disse fatene heller enn Russland.

Hva det har å si at de kommer «sent i markedet» er ikke godt å si. De påvirker vel prisen i det de er i markedet, uansett når det måtte skje?

Da over 65 britiske klimaforskere nylig advarte mot ny leting i Nordsjøen, var dette et av hovedpoengene: Ny utvinning fra modne provinser gir marginale priseffekter, men full klimarisiko.

Det er litt gåtefullt hvorfor vi skal legge mer vekt på hva klimaforskere mener om energimarkedene, enn om hva for eksempel samfunnsforskere mener om klimasystemet. Ellers er vel svaret på dette det samme som ovenfor.

Energisikkerhetsargumentet er mer sammensatt, og krigen i Ukraina har gitt det ny tyngde. Norsk gass har vært avgjørende for Europa de siste årene. Samtidig bygges europeisk energisikkerhet i økende grad gjennom utbygging av fornybar energi og redusert etterspørsel etter fossil energi.

Alt tilsier at norsk gass vil være viktig for Europa, så lenge og så mye vi kan levere. Det bygges nye gasskraftverk i Tyskland as we speak. De vil ha levetid lengre enn klimamålene.

Selv i et scenario der Europa når klimamålene – et stort hvis, viser analysene som også HUM har vist til tidligere, at Norge ikke har nok til å dekke selv det behovet.

Og det er en misforståelse at vi er avhengige av Europa for å selge olje og gass.

Det er et langt løp. Og hva som skjer i markedene for olje og gass i mellomtiden, er avgjørende for lønnsomheten. Et nytt felt i nord følger en typisk tidslinje: leteaktivitet og modning gjennom 2020-årene, investeringsbeslutning rundt 2030, bygging og ferdigstillelse frem mot 2040, og topp produksjon og kontantstrøm et sted mellom 2045 og 2050.

Det samme utdaterte og trøtte argumentet, bruke ekstreme utliggere som representativt for tiden det tar å sette felt i produksjon.

I realiteten startet produksjonen på Ekofisk, som vel måtte kunne sies å være uten infrastruktur på den tiden, snaue 18 måneder etter funnet.

Johan Castberg i Barentshavet, tilstrekkelige ressurser var funnet i 2013/14, PUD ble levert i 2018 og produksjonen startet i 2025. Covid og kvalitetssvikt på verftet som ble valgt forsinket prosjektet, ellers ville nok produksjonen startet mye tidligere.

Det vi vet, er at energimarkedene allerede er i bevegelse. Elbilsalget vokser raskere enn de fleste prognoser tilsa for bare få år siden, noe som særlig påvirker etterspørselen etter olje. Samtidig er fornybar energi nå den billigste nye kraftkilden i store deler av verden, og presser etterspørselen etter både kull og gass.

Dette er bare feil.

Elbilsalget har vokst raskt, all vekst fra et lavt startnivå ser rask ut. I realiteten har denne veksten overalt vært avhengig av tung subsidiering. Og erfaringen er entydig, den flater ut straks subsidiene ebber ut. Tunge bil-land som Canada og USA ser avtagende salg av elbiler.

Og oljeetterspørselen ser ikke ut til å påvirkes av dette salget, tvert i mot. I realiteten ser vi en energiaddisjon, ikke en substitusjon.

At fornybar energi er den billigste nye kraftkilden er rett og slett bare bullshit. Det er kun når man måler etter det utilstrekkelige og villedende LCOE at det fremstår som billig. I virkeligheten ser nesten alle regioner som satser tungt på sol og vind skyhøye kraftpriser. Naturlig nok, fysikk slår alltid floskler.

Det er ingen tegn til at etterspørselen etter olje og gass presses av vind og sol. Tvert i mot er etterspørselen fortsatt økende – også etter kull.

Og de benytter seg av de grønnes vanlige bait & switch, snakker om kraft som om det var hele energietterspørselen, mens kraft er kun om lag 20% av global energietterspørsel.

Det internasjonale energibyrået IEA har lenge varslet at etterspørselen etter olje vil toppe seg i løpet av dette tiåret.

Igjen en feilaktig påstand. IEA har for det første ikke spådommer, men scenarier. Og i deres mest realistiske scenario, Current Policies, er etterspørselen etter olje stigende frem til 2050-tallet.

Og selv om oljeetterspørselen skulle halveres – komplett urealistisk, så vil det fortsatt være behov for å finne og utvikle like mye olje som OPEC har produsert siden 80-tallet. Helt enorme mengder olje trenger å finnes for å møte selv en redusert etterspørsel. Og foreløpig er det ingen tegn til at etterspørselen reduseres.

Faith Birol, IEAs leder, uttalte på CERAweek, S&Ps globale energikonferanse i 2025 at “there is a need for oil and gas upstream investments, full stop,”

For gass er utviklingen mer usikker, men også her peker flere analyser mot lavere etterspørsel i Europa på lengre sikt. 95 prosent av norsk gass går til Europa.

Fint lite tyder på redusert etterspørsel etter gass. Ikke engang i Europa. Tyskland godkjente så sent som denne uken nye gasskraftverk. Men selv om etterspørselen skulle avtal, så har ikke Norge nok – ikke engang med nye funn, til å dekke den.

Og vi kan fint bygge ut mer LNG-kapasitet dersom vi trenger å eksportere til resten av verden.

Det betyr at feltene i Barentshavet er designet for å levere maksimalt akkurat når markedene de er avhengige av, kan være i strukturell endring. Det er ikke et «worst case»-scenario. Det er et sentralt scenario hos mange energianalytikere

Nei, og bare nei. For det første tar jo dette utgangspunkt i de forvirrede anslagene deres for hvor lang tid det tar å bygge ut og starte produksjon for et felt.

For det andre, dette er ikke lenger et sentralt scenario hos andre enn fornybransjens egne analytikere.

«Kan være» løfter temmelig tungt i denne påstanden. I realiteten er endringer i energisystemer avhengig av tung infrastruktur og endringer skjer tregt. Så langt har fornybar kommet i tillegg, en energiaddisjon, ikke substitusjon.

Dette handler ikke om å legge ned norsk sokkel over natten. Men det er stor forskjell på å forvalte det vi har og å binde titalls milliarder i nye, umodne områder uten infrastruktur i et marked ingen vet hvordan ser ut om tyve år.

Nei, det er aldri «over natten». Men disse to og flere med dem har påstatt det samme i snart to tiår. Hadde vi hørt på dem den gang, så hadde vi faktisk ikke hatt noe å levere til et presset Europa. Vi vet kanskje ikke hvordan verden vil se ut om tjue år. Men vi vet med så nær 100% sikkerhet som det er mulig å komme, at den i hovedsak vil være drevet av kull, olje og gass.

Siste setning er et glitrende eksempel på å forvirre med bullshit.

Det bindes ikke flere titalls milliarder før sent i utbyggingen, de siste få årene før produksjonsstart. Som står i motsetning til det de påstår lengre oppe, at det vil ta så utrolig mange år før utbyggingen er i gang.

Og milliardene brukes jo nettopp til å bygge ut infrastrukturen. Dette er altså bare vås.

Dette er penger som kan investeres i ny industri, elektrifisering og for å styrke konkurransekraften i fremtidens energisystem.

Det er litt vanskelig å tro at en investor som Ulltveit-Moe ikke skjønner hvordan dette henger sammen. Milliardene som staten «bruker», kommer i form av mindre innskudd i SPU. Det er ikke milliarder som er tilgjengelige på statsbudsjettet til andre formål.

Og hva er å “styrke konkurransekraften" i fremtidens energisystem? Ikke godt å si, men det er et trygt veddemål at det innebærer å putte skattepenger inn i Ulltveit-Moes investeringer.

I de siste par ukene har vi fått demonstrert hvordan det går når staten skal investere i «ny industri” og “styrke konkurransekraften i fremtidens energisystem”.

Det krever at vi er villige til å skille mellom hva vi ønsker skal være sant, og hva markedet og klimautviklingen faktisk forteller oss.

I det minste en påstand med en kjerne av sannhet.

Ja, vi bør skille mellom hva vi ønsker skal være sant og hva som er realitet. Og realiteten er at etterspørsel etter olje og gass er voksende og vil forbli høy. Det er det markedet forteller oss. Klimautviklingen forteller oss at menneskeheten blir bare bedre og bedre til å tåle klodens klima. Det er og en av realitetene Ulltveit-Moe og Haugland kanskje burde ta innover seg.

Det valget kan vi fortsatt ta. Men ikke særlig lenge til.

Sikkert noe fiffig retorikk kommunikasjonsmedarbeideren som skrev dette likte. En helt absurd påstand når de lengre oppe skriver at investeringsbeslutningen er mange år unna.